Jeg bare er, liksom

Jeg vil skrive, men vet ikke hva. Jeg har så mange følelser, men vet ikke hvor de kommer fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dem, de bare er der. Som et mørkt teppe hengende over meg. Det er slitsomt å smile, selv om jeg vet det ikke burde være sånn. Jeg føler meg likegyldig, men samtidig ikke. Jeg bare er, liksom.

«Det er meg»

 

«Guro, det er meg», hører jeg i det hun setter seg ned slik at hun kan se ansiktet mitt som er gjemt bak hetta. Jeg tar av meg hetten og hun sier at hun har fått med seg hva som skjer og at hun ser jeg ikke har det bra. Det som skjedde før det, husker jeg nesten ikke.

Jeg synes egentlig det er litt skummelt. Det at jeg nesten ikke husker noe fra det som skjedde før det. Jeg husker noen som prøvde å snakke med meg, men jeg klarte ikke å svare.

we_need_someone-175048_large

Sykdom er sykdom

Dette innlegget begynte jeg med for litt over en uke siden, men har ikke blitt ferdig før nå.

De som er psykisk syke får ofte høre at det bare er å være glad, tenke positivt og at de skal skjerpe seg. Og dette er noe folk godtar at man kan si. Men vi sier ikke til en kreftsyk pasient at han ikke skal miste håret. For det er noe alle skjønner at vi ikke kan kontrollere. Det er jo en sykdom sant? Men depresjon og angst er også en sykdom. Det er en sykdom like mye som kreft, og det er ingen sykdom som er mere «verdt» enn andre. En sykdom er en sykdom, og om det er fysisk eller psykisk burde ikke spille noen rolle.

people_think_you're-91555

Har du brekt beinet, blir du forstått med en gang. Folk ser deg, de føler med deg osv. Men sliter du psykisk, er det plutselig et valg du har tatt? Ingen ba om å bli syke, hverken kreftpasienten eller den med psykiske lidelser. Ingen ba om å ha vondt, hverken han som brakk beinet, eller den som sliter psykisk.

Så hvorfor er det så mange som tror at de som er psykisk syke har valgt det selv? Det er en sykdom, og hvem velger vel å være syk? Hvem VIL være syk?

2 1/2 år

2 1/2 år er gått siden jeg begynte i psykiatrien, og mye har skjedd på den tiden. Det har vært nedturer og oppturer. Det har vært innleggelser. Det har vært tårer som har rent som en foss. Og det har vært legevakttur etter legevakttur for å sy selvpåførte sår. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har villet leve lenger. Jeg har vært i gjennom mye mer enn det mange på min alder har vært i gjennom. Jeg har droppet ut av skolen, men på det tidspunktet så var det nødvendig fordi skole ble alt for mye for meg.

Men det har også vært gode stunder. Jeg har møtt fantastiske mennesker, både behandlere og medpasienter. Jeg har fått venner som jeg vet at vil være der for meg uansett hva. Jeg har lært at det blir bedre. Jeg har lært at det handler om å holde seg sterk når noe går feil vei. Jeg har lært at jeg må velge livet, uansett hvor vanskelig det er.

Nå går jeg på skole og jeg tror at for første gang i mitt liv så kan jeg si at jeg trives på skolen. Og jeg skader meg ikke lenger. Men allikevel er det mye jeg må jobbe med framover.

Tidligere denne uken hadde jeg siste samtale med min behandler på bup og det er egentlig bare trist at jeg ikke får fortsette. Men det er sånn det er.

16912_254576567998658_1922680278_n_large

Jeg har kommet langt på disse årene, og en ting er sikkert. Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag om det ikke hadde vært for alle rundt meg som støtter meg og som har tro på meg når alt virker mørkt og håpløst.

Det er mye jeg kunne skrevet nå. Om hva som skjer og om hvordan jeg har det. Og samtidig som jeg har ordene klarer jeg ikke å finne dem eller få dem fram. Det er alt for mye som skjer, samtidig som jeg kan føle meg helt tom på innsiden.

Onsdag forrige uke skjedde det noe som virkelig ikke skulle skjedd, men det skjedde og det er ingen ting man får gjort med det nå uansett. Men en ting vet jeg, det skal ikke skje igjen (håper jeg).

1246888-10-1325705023632

tumblr_ltoqemGGwE1qdzyiyo1_500_large

Demi Lovato

Demetria Devonne Lovato!

Demetria, eller Demi som vi kaller henne, er mitt idol og forbilde. Hun har hjulpet meg utrolig mye gjennom både musikken og historien sin. Musikken hennes har veldig mye mening og mange kan kjenne seg igjen i musikken hennes. Da Demi sto fram og snakket om hennes tøffe fortid med mobbing, selvskading og spiseforstyrrelse ble hun bare enda større forbilde for meg. Dette laget hun også en dokumentar om som heter «Stay strong».  Hun viste at det er håp, det er mulig å få det bedre.
Demi har reddet liv.Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve lenger, men så hører jeg på musikken hennes og tankene mine snur seg til «Jeg skal klare det» og «Dette kommer jeg meg gjennom». Demi gir meg inspirasjon og motivasjon til å fortsette å kjempe og å bli bedre.

tumblr_mc8on4QEJ11rgi5mso1_500

Jeg kan snakke om Demi i flere timer uten at jeg blir lei, jeg kan sitte å høre på musikken hennes, se på intervjuer og bilder av henne nesten hele dagen. Demi betyr så utrolig mye for meg. Er Demi glad, er jeg glad. Er Demi lei seg, er jeg lei meg. Jeg blir både sint og lei meg når noen sier eller skriver noe stygt om Demi.
Jeg er ikke bare fan av Demi, jeg er Lovatic. Jeg forsvarer henne når noen sier noe negativt om henne, jeg kan kjøpe et magasin fordi det er en plakat av henne eller det er noen få bilder av henne eller de har skrevet noe om henne. Jeg sier ikke Demi Lovato, jeg sier Demi. Jeg forsvarer henne når noen sier noe negativt om henne.

En dag skal jeg på konserten hennes, jeg skal på konserten til mitt største forbilde!

tumblr_mfm7zbrs7p1qfavi9o1_500_large

tumblr_mg4du1WVDg1s24nnoo1_500_large

Fordi enkelte ting er det lov å skryte av

Eksponeringstrening (å utsette seg selv for ting som er vanskelig) er veldig viktig for å komme seg videre og bli kvitt angsten. Når man utsetter seg selv for noe en synes er vanskelig, gir det en utrolig mestringsfølelse når man får det til. Og når du får til noe du ikke har gjort på flere år og som du egentlig ikke trodde du skulle klare, blir mestringsfølelsen ekstra stor. Siste gangen jeg var innlagt, gikk jeg fra og nesten nekte eksponering, til å selv ta initiativ til det.

I går gjorde jeg noe som jeg ikke hadde gjort på tre år. Jeg hadde fremføring for klassen! Og det gikk bra. Det gikk faktisk så bra at jeg spurte om jeg kunne ha fremføringen for resten av klassen etterpå. Like før jeg skulle ha fremføringen var jeg egentlig ikke helt sikker på om jeg kom til å klare dette. Jeg hadde hjertebank til tusen og følte meg utrolig skjelven. Men jeg fullførte det, jeg klarte det. Det gikk bra!

tumblr_mef4lqUhp61r4umizo1_500_large